Det føles som om det bare er jeg, av alle jeg kjenner, som ikke vet hva jeg skal bli "når jeg blir stor". Jeg avsluttet videregående for flere år siden, og har jobbet siden da. Jeg har ingen anelse om hva jeg vil studere, og da ser jeg heller ikke noe poeng i å starte på en utdannelse bare for å begynne på noe.
Det virker som om det kun er i mitt hode dette er en logisk beslutning. Det går nemlig sport hos flere familiemedlemmer og venner i å mase på meg hver gang de ser meg om jeg har bestemt meg for hva jeg vil gjøre med livet mitt. I tillegg kommer de med en haug med velmenede råd om hva slags utdannelse jeg bør ta.
Det er i og for seg veldig snilt at folk engasjerer seg på mine vegne, men kan de ikke respektere at jeg ønsker å bestemme med ut ifra mine egne ønsker og interesser? Jeg ser på valg av utdannelse som en enveiskjørt vei, har du begynt å kjøre en vei kan du ikke snu. Det finnes selvfølgelig kryss og avstikkere andre steder, men i hovedsak blir det sånn at den utdannelsen du velger avgjør din karriere for resten av livet. Og hvilke forutsetninger har man egentlig for å kunne ta et slikt valg når man er 18-19 år?
Er det bare jeg som sliter her, eller finnes det flere som ikke har staket ut veien i livet sitt når de er ferdig på videregående?